23/06/2025
TERJE PÅ SOKKEL?
Igjen lanseres ideen om å markere Terje Tysland i Namsos. Personlig mener jeg det er høyst fortjent at Terje får det skulderklappet fra hjembyen. Det er også fortjent at hjembyen i større grad får assosiere seg med Terje Tysland.
Det jeg imidlertid ikke synes verken Terje eller Namsos fortjener er ide til utforming. Er et 2,5 meter høyt “cowboyhatt-monument” en riktig fortelling om Terje Tysland. Er det Terje sin bruk av hatt som er grunnen til at han har så mange tilhengere?
La oss spole litt tilbake, og begynne med et sitat fra NOPA sin kulturhistoriske fagbok Sangen om Norge. I første avsnitt og innledningen til kapitlet “Norsk rock på 1970 tallet..” leser vi følgende: “Vi begynte å jobbe målbevisst med lyden som skulle bli vår egen, som for eksempel trekkspillet til Terje Tysland”.
Her er vi i kjernen av det Terje har tilført musikken, og Namsos. Først gjennom skapelsen av Trønderrocken med Prudence på 1970 tallet. Der norsk tradisjonsmusikk kombinert med rock ble en egen sjanger. På samme måte som svenske artister jobbet med folkemusikk og rock, og ikke minst The Band og amerikansk tradisjonsmusikk.
Men i Norge hadde vi altså Terje Tysland. Med barndommens brevkurs i trekkspill, ungdommens erfaringer med cajun som ung sjømann i New Orleans, og solid forankring i norsk gammeldans og bygdekultur. Det Terje og Prudence tilførte norsk musikk tidlig på 1970 tallet er kopiert og skulle danne skole for utallige norske musikere i alle år etterpå.
På den tiden han tok trekkspillet inn i rocken var dette en uhørt blanding. Men Prudence hadde jobbet fram en musikalsk retning de jomfruelig presenterte for et stort og kresent publikum på det som ble Norges Woodstock, Kalvøyafestivalen i 1972. Sentralt sto dette traurige instrumentet som folk forbandt med gammeldans og fest på lokalet som slett ikke hadde noe i progressiv urban rock å gjøre. Men så skjedde det stikk motsatte, Kalvøya tok trekkspillet til sitt hjerte, stemninga var satt. Godt hjulpet av fortellingen bandet med troverdighet serverte fra scenen, gjorde Prudence til festivalens store positive overraskelse. Der og da fikk de sitt nasjonale gjennombrudd, og Norge fikk en smak av folkrock-sjangeren som skulle prege vestlig musikk i all ettertid.
Allerede året etter, på Ragnarock- festivalen i 1973, hev bergensgruppa Saft seg på med sin ikoniske opptreden med folkemusikk og hardingfele legenden Sigbjørn Bernhoft Osa. I dag er tradisjonsmusikk både vital og innovativ. Får nøye meg med det nyeste eksempel, Tuva Sivertsens prosjekt “Tuvas Blodklubb”.
Svært sentralt i denne utviklingen sto en 21 åring fra Namsos. Som hadde vokst opp med trekkspillet og tradisjonsmusikken, og vokst inn i Jimi Hendrix. Han var antakelig den første i Norge som gjorde denne sammensmeltingen av rock og tradisjonsmusikk, og han gjør det fortsatt!
Jeg vet ikke om holdningen til “Namsos-musikken” er like betent nå som tidligere, men ser ikke bort fra at i enkelte toneangivende miljøer kan den være det. Men hos de fleste av byens innbyggere, er man stolt av, og finner glede i våre musikktradisjoner. Den som ikke har fått med seg Åge Aleksandersen sin aktualitet de siste årene, eller DDE sine konserter for fulle hus må ha levd under ei rot. Det samme gjelder for Terje Tysland. Med eget band turnerer han landet rundt . Om det er med Luftforsvarets musikkorps, i kirker og med lokale kor, han fyller salen med sine gode tekster, musikk og trekkspill.
I mer enn 50 år har denne mannen underholdt Norge. Gitt folk både trøst og glede, med en musikkform han selv fant opp og fortsatt utøver. Det vi forbinder med Terje i dag, og det han vil bli husket for i fremtiden er ikke cowboyhatten, men musikken og trekkspillet.
Hva finnes så av monumenter i Namsos sentrum av mennesker mer røtter i lokalmiljøet som vi mener bør hedres? Åge statuen på Festplassen selvfølgelig. Byens klart mest fotograferte severdighet. Og DDE installasjonen ved Rock City. Her ser jeg fra der jeg bor stadig folk innom. For begge disse er det i hovedsak tilreisende og turister. I tillegg finner vi Olav Duun, Louis Kvalstad og O.S. Aavatsmark på sokkel. Symbolsk har vi også skulpturparken med sagbruksarbeideren, skogsarbeideren, tømmerfløteren og skogskokka. Og 22. juli minnesmerke naturligvis.
Er det for mange statuer i Namsos? Det vil kanskje noen med all rett få mene. Personlig synes jeg vi har rom for flere. Og personlig mener jeg Tysland er den som har gitt byen så sterk identitet, at han er den første som bør opp.
All ære til Jarl og Knut for å løfte frem Terje Tysland, men etter min oppfatning bør ideen drøftes en runde eller to til.
For å avslutte med nok et sitat, denne gang fra Gunnar Sand sin bok Trønder-Rock;
“Terje spilte ypperlig sologitar og trakterte dessuten trekkspill. Han var av det rastløse slaget, omtrent som Åge. Begge holdt 120 kilometer i timen. Problemet var at de holdt 120 kilometer i timen i motsatt retning! Det var ingen vei utenom hyppige og harde kollisjoner”
Hva er da mer naturlig enn å plassere også Terje med trekkspillet på magen på Festplassen. I samme utførelse men i et annet hjørne enn Åge. Da unngår vi nye smeller!
Da er historien om disse to gutta og det de har tilført både Namsos og resten av landet komplett.
