02/11/2025
Nest siste helg av gruppeutstillingen «Avtrykk» med og .
Her utforsker jeg fotografiets rolle som bærer av minner, tap og identitet.
De første seks verkene er hentet fra et pågående prosjekt som kretser rundt tiden før og etter moren min sin bortgang. Jeg begynte å bruke kameraet som en måte å komme nærmere henne på — som et språk for intimitet, og for å forstå relasjonen vår på nytt.
Et vendepunkt kom da jeg skulle arkivere et bilde av henne fra da hun var på min alder, tatt av faren min. Ansiktet hennes hadde klistret seg fast mellom to sider i en mappe jeg hadde midlertidig plassert det i, og da jeg prøvde å løsne det, rev jeg av store deler av ansiktet hennes. Ansiktet som ble revet bort, åpnet også et rom for å skape henne på nytt — gjennom bilder, minner og handlinger.
Etter hun gikk bort, har jeg reist tilbake til steder vi besøkte sammen, sett de samme utsiktene fra bussturer over bratte fjell, sortert gjenstander, lest tekstene hun etterlot seg.
I prosessen bruker jeg arkivfoto, maling og tegning, sammen med stilleben, iscenesatte og dokumentariske fotografier. Disse ulike teknikkene speiler lagene i minnet — hvordan hvert lag dekker til, forstyrrer eller avdekker et annet.
Innenfor psykologien finnes begrepet objektforholdsteori — ideen om at vi fortsetter relasjonene våre gjennom ting, bilder og symboler. Fotografiet blir på den måten et slags overgangsobjekt — et sted hvor den døde fortsatt kan eksistere, og hvor tapet kan bearbeides.
De to siste verkene hører til et annet, pågående prosjekt jeg har jobbet med siden 2016. Jeg samler fotoalbum fra loppemarkeder — ofte svært personlige og intime. Jeg blir stående og undre: hvem var disse menneskene, og hvordan havnet bildene deres her i andres hender?
Jeg bearbeider dem både digitalt og fysisk — jeg maler, tegner, forstyrrer og gjeninnskriver dem.
Begge prosjektene kretser rundt forvaring — ønsket om å bevare, beskytte og holde fast ved det som glipper.
Utstillingen står til 9.november hos
